Offentlige ettersøksekvipasjer – holder de mål?

Årlig blir det påkjørt rundt 16 000 hjortevilt i Norge. Dette påfører viltet store lidelser og med det følger et stort ansvar for raskt og effektivt ettersøke, og eventuelt avlive, skadet vilt. Forfatteren setter et kritisk søkelys på det offentlige ettersøksarbeidet og mener det er et tydelig rom for forbedring.

Forfatter:
Pål S. Jensen

Forfatteren er advokat og jeger. Han har særlig interesse for ettersøk og har to godkjente ettersøkshunder. Han har skrevet flere artikler om jakt- og viltlovgivning mv., og er medforfatter i flere jaktbøker, samt har en egen nettside: www.jaktjus.no.

1.      Innledning

Antall hjorteviltpåkjørsler har økt kraftig de siste tiåreneog er «en av vår tids største utfordringer innen viltforvaltningen».[1] Det bør stilles spørsmål ved om vi forvalter denne dyrevelferdsmessige utfordringen godt nok, og jeg tenker da særlig på innsatsen med å oppspore trafikkskadet vilt. I en podkast får Skogkurs’ instruktør Dagh Bakka spørsmål om hvor mange gode ettersøksekvipasjer vi har i Norge. Bakka, som har kurset mange ettersøksjegere i landet, svarer lakonisk at de antagelig får «god plass på en vanlig buss».[2] Man kan diskutere detaljer her, men de med innsikt i ettersøk av vilt vet at Bakka utvilsomt har et poeng: Flertallet av ettersøksekvipasjene bør bli bedre, og mest kritisk er det for det offentlige ettersøksarbeidet. For viltpåkjørslene påpeker Bakka, at dette er «en kjempeutfordring» for «der veit vi det blir gjort, dessverre, en del dårlig arbeid. […] Og det er jo viltet som blir lidende.»[3]

Det er ikke gjennomført mange undersøkelser om kvaliteten på ettersøksarbeidet, og det er også krevende å fastslå. Men under overskriften: «Vi trenger bedre ettersøkshunder» redegjør Direktoratet for naturforvaltning (DN) for et feltforsøk i 2010.[4] Det ble her gjennomført 38 ettersøk på GPS-merket elg og hjort. Resultatene var ifølge DN «ikke særlig oppløftende, ettersom de fleste hundene ikke klarte å følge det riktige spordyret særlig lenge». Faktisk var det kun én av 38 ekvipasjer som «under tvil [ble] vurdert til å ha gjennomført et akseptabelt ettersøk».[5] Det kan sies mye om denne undersøkelsen, og dens åpenbare svakhet er at det ble sporet friske dyr. Det skjer fordi vi i Norge knapt forstår forskjellen på en jakt- og ettersøkshund: En ettersøkshund skal ideelt sett ikke ha interesse for friske dyr og dermed diskriminere friske eller «varme» spor. For mitt anliggende her, er imidlertid det mest interessante at lite eller ingenting er gjort siden 2010. Dette til tross for at DN konkluderte med at «opplæring av ettersøksekvipasjer, og utdanning og oppfølging av dommere på praktiske prøver, må få større oppmerksomhet i årene som kommer».

For å begrense viltets lidelser er det viktig at ettersøksarbeidet holder høy kvalitet og er effektivt. Rett nok har mange kommuner dette på stell, og det gjøres stedvis et utmerket arbeid av solide ekvipasjer. Kanskje er det også den vestlige landsdelen som har kommet lengst. Men i for mange kommuner er ikke dette regelen, og på landsbasis har vi et stort forbedringspotensial. Målet med denne artikkelen er også å peke på dette, samt antyde noen konstruktive forslag. Først skal jeg imidlertid kort si litt om de rettslige rammene for offentlige ettersøk.   

2.      Det offentliges ansvar for ettersøks- og fallviltarbeid

For jakt på elg, hjort og rådyr kom det fra 1994 krav om «tilgang til prøvet ettersøkshund til ettersøk». Utenfor jakttilfellene, og for eksempel ved trafikkuhell med storvilt og er det «kommunens oppgave å sørge for at viltet ikke lider unødvendig. Det betyr at kommunen må sørge for ettersøk og avliving».[6] For det offentlige kom det krav om godkjent ettersøksekvipasje først fra 1. april 2016, jf. utøvelsesforskriften § 23.

2.1.  Dyrevelferdsloven som rettslig «bakteppe»

Dyrevelferdsloven slår fast at dyr «skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger», jf. § 3. Etter § 4 gjelder også en generell hjelpeplikt: Enhver «som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe dyret». Dyrevelferdsloven regulerer imidlertid ikke det offentliges ansvar for ettersøk og avliving av vilt direkte, men dette følger av utøvelsesforskriften § 29. Etter denne skal den

«som utenom ordinær jakttid eller fellingsperiode kommer over skadet storvilt eller kongeørn som er påført store lidelser og ikke kan leve eller bli frisk, […] umiddelbart melde dette til kommunen. Kommunen skal sørge for avliving dersom dyret ikke kan bli friskt.»

Forskriftens ordlyd er ikke dekkende. Utenom «ordinær jakttid eller fellingsperiode» skal forstås som utenfor ordinær jakt. Poenget er at ettersøk i forbindelse med jakt i utgangspunktet ikke er det offentliges ansvar, jf. forskriften § 27. Ettersøk av storvilt skadet i andre sammenhenger enn jakt, typisk ved trafikkuhell, er derimot det offentliges ansvar – og dette uavhengig av jakttid. 

Ved ettersøk og avliving av skadet storvilt påpeker Miljødirektoratet at det er «av stor betydning å få gjennomført dette på en rask og effektiv måte» og det er «kommunens oppgave å organisere dette».[7] Etter viltloven § 48 tredje ledd skal kommunen også sørge for at eventuelle verdier, typisk kjøttet, blir tatt vare på.  

2.2.  Godkjenningsordningen for ettersøksekvipasjer

Per 3. juni 2022 er det 12 414 godkjente ettersøksekvipasjer i Norge.[8] Ordningen er særnorsk, og de fleste av ekvipasjene går ikke ettersøk etter godkjenningen. I alle fall så få at kvaliteten på ekvipasjen ikke er tilfredsstillende. Svært få ettersøksekvipasjer er derfor reelt gode og kompetente til å gjennomføre mer krevende ettersøk. Det er heller ikke krav til regodkjenning eller vedlikehold. Det er erfaring med skarpe ettersøk som gjør en ekvipasje god. I Danmark, som har kommet vesentlig lengre i dette arbeidet, tilstrebes det for eksempel at hver ekvipasje minimum bør ha 50 skarpe ettersøk i året. Få norske ekvipasjer kan skilte med det samme. I Danmark er det for øvrig 173 registrerte «schweisshundførere» med godkjente ettersøkshunder.[9]

2.3.  Kravene til en offentlig ettersøksekvipasje

Etter utøvelsesforskriften § 23 skal ekvipasjer «som påtar seg ettersøksoppdrag på vegne av det offentlige ha bestått godkjenningsprøve for ettersøksekvipasjer. Hundefører må i tillegg ha gjennomført kurset ‘Ettersøk videregående’».[10] Det siste kurset, en kort e-læringsmodul og én liten utedag, må sies å være et absolutt minimum.

2.4.  Ingen viltfaglige krav for kommunen

For kommunen – som skal styre og lede dette arbeidet – er det verken krav om at den skal ha en viltforvalter eller viltfaglig kompetanse. At denne kompetansen i kommunene er sterkt varierende, ofte også helt fraværende, gjør at flere kommuner ikke er faglig rustet for å styre dette arbeidet. Flere steder kan det også synes som om den ansvarlige i kommunen har «abdisert» og overlatt den reelle styringen til en mer eller mindre selvbestaltet leder. Det bør også stilles spørsmål ved om kommunen er rett organ til å lede dette arbeidet.

2.5.  Regelverket er ikke godt nok

I dag er ettersøksregelverket usammenhengende og må reguleres bedre, både med tanke på organisering og utførelse. Dette er direktoratet visstnok kjent med, og vi må da regne med at dette er et område som blir prioritert under det pågående arbeidet med ny viltlov.

3.      Ettersøks- og fallviltarbeidet i kommunene

I 2021 ble det på landsbasis påkjørt til sammen 15 733 hjortevilt av motorkjøretøy eller tog.[11] Tar man med alt hjortevilt som avlives utenom jakt, er tallet oppe i 21 653. I tillegg kommer villsvin og småvilt – totalt 22 368 fallvilt i 2021.[12] Med fallvilt menes «dødt vilt» som ikke er felt under lovlig jakt, jf. viltforskriften § 1-4. For det offentlige utgjør slike oppdrag dermed en anselig arbeidsmengde og kostnad – og for viltet en stor dyrevelferdsmessig påkjenning.

Påkjørt hjortevilt vil enten ligge dødt eller hardt skadet i nokså umiddelbar nærhet av åstedet, eller det vil ha flyktet. Etter Hjorteviltregisterets tall fra 2021 var 7 790 dyr døde eller avlivet «på stedet», og rett i underkant av 50 % vil dermed tilhøre den første kategorien. I denne situasjonen står man overfor fallviltarbeid. Fallviltarbeidet er mest renovasjon. For å begrense lidelse er det imidlertid viktig med rask respons og kyndig avliving.

Noe mer enn halvparten av de påkjørte dyrene, 7 914 hjortevilt, hadde flyktet mer eller mindre skadet. I denne situasjonen står man overfor et ettersøk som skal gjennomføres med en godkjent ettersøksekvipasje. Formålet er da å avklare skadeomfanget og eventuelt avlive det skadde viltet. Typisk skjer dette nattestid og under krevende forhold, og det stilles da store krav til ettersøksekvipasjen. Holder man kategorien «ukjent utfall» utenfor, viser statistikken av 28 % ble funnet dødt eller avlivet etter ettersøk. 24 % ble «observert – antatt uskadd». De resterende 48 % ble ikke funnet.

Å avlive skadede dyr, særlig i bebygde områder, stiller også krav til skyteferdigheter og god vurderingsevne. Den siste tiden har vi hatt flere ettersøksjegere som har vært utsatt for uheldige situasjoner: Da en elg forvillet seg inn i Kristiansund sentrum 6. juni 2021, ble to skudd avfyrt og gikk inn i et bygg med skoforretning.[13] Ettersøksjegeren ble avskjediget av kommunen, men har visstnok engasjert advokat og bestridt grunnlagt for dette. Den 14. januar 2022 gikk ei .308-kule gjennom en elgkalv og skogen bak før den traff en bolig. Politiet ustedte et forelegg på 15 000 kr og denne saken skal opp for retten. 

3.1.  Ulik kommunal organisering  

Hvordan kommunen skal løse ettersøks- og fallviltarbeidet er svakt lovregulert, og her ser vi mange ulike løsninger. Fortsatt finnes det kommuner som ikke engang har avtale med godkjente ekvipasjer. På dette området er det uorden og behov for strukturering.

Viltnemnda var opprinnelig et statlig organ som skulle ivareta viltlovens forvaltningsoppgaver på kommunenivå. Med en ny kommunelov fra 1993, ble disse oppgavene overført til kommunene. De fleste kommunene avviklet da viltnemndene, men noen kommuner valgte å opprettholde viltnemnda som et politisk utvalg. Denne nemnda rykker ikke ut til en trafikkulykke for å ettersøke skadet vilt. Viltnemnd brukt om det operative ettersøksarbeidet er derfor en lite hensiktsmessig betegnelse. Heller ikke er det gunstig at dette arbeidet skal være politisert: Det skal være faglig og profesjonalisert. Begrepsbruken rundt om er også ulik, og en opprydning også her er på sin plass. 

Miljødirektoratet peker på at kommunen «kan overlate dette arbeidet til andre, men kommunen har ansvar for at det blir gjort og at det blir utført på riktig måte».[14] Hvilket ansvar og hvordan dette skal utføres på «riktig måte», sies det lite om. Noen kommuner ansetter ettersøksjegere, mens andre velger å inngå oppdragsavtaler. Mange oppdragsavtaler er i realiteten arbeidsavtaler, og hvor arbeidsforholdet dermed er underlagt arbeidsmiljøloven.[15] En tredje variant er å sette ut alt arbeidet til et foretak, et lag eller en forening – ofte med ganske så uklare avtaler og ansvarsforhold.

Vederlaget som ytes er også sterkt varierende. Nylig kunne vi lese at for eksempel fallviltgruppa i Rennebu kommune ikke kunne godta kommunens vaktgodtgjørelse, og de sa kollektivt opp.[16] Avtalevariantene rundt i kommunene er derfor mange og ofte lite gjennomarbeidet.

3.2.  Strenge saksbehandlingskrav 

Engasjering og tilsetting av ettersøksjegere vil være enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og lovens saksbehandlingsregler må følges. Det betyr blant en plikt til å sørge for at «saken er så godt opplyst som mulig» før vedtak treffes, jf. § 17. Etter kvalifikasjonsprinsippet plikter også kommunen å velge den best kvalifiserte.

For anskaffelser gjelder anskaffelsesloven og kommunen skal generelt «opptre i samsvar med grunnleggende prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet», jf. § 4. På denne måten skal samfunnets ressurser brukes effektivt og bidra til at kommunen «opptrer med integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte».

3.3.  Manglende åpenhet

Basert på mange samtaler med ettersøksfolk rundt om i landet, synes det dessverre å være stor forskjell på liv og lære på dette området. Også Bakka peker på at det er vanskelig å komme seg inn i ei fallviltgruppe i kommunen: «Der sitter folk og holder på plassen sin til dom havner i kista. Dette skal dem ikke gi fra seg». Han mener «kommunale viltforvaltere bør brette opp ermene og rydde litt opp».[17] Jeg er enig i dette, men dessverre synes dette å skje i for liten grad – antagelig som følge av svake faglige forutsetninger.  

Inntrykket er også at det gjennomgående er liten åpenhet rundt prosessene med å engasjere ettersøksjegere. Rekrutteringen later ofte til å skje uten at stillinger og oppdrag lyses ut og gjøres allment kjent. Lukkede prosesser, hvor det er vanskelig å få både innsyn og oversikt, påpekes av flere og er et problem. Stillinger eller oppdragsavtaler må utlyses eksternt. Utlysingen skal sørge for et best mulig søkergrunnlag, at tilsettingssaken blir godt opplyst og at den best kvalifiserte blir valgt. Manglende utlysing vil også gi grunnlag for mistanke om at dette skyldes usaklige hensyn – for eksempel at stillingen(e) er tiltenkt bestemte personer. Mange steder er dessverre oppfatningen at det er «Gutteklubben Grei» som styrer.

3.4.  Kommunen må engasjere den best kvalifiserte

Kommunen bør i størst mulig grad klargjøre hvilke kvalifikasjoner man ønsker i utlysingen. Kravene skal naturligvis være saklige ut fra kommunens behov og ikke usaklig tilpasses eller favorisere noen. Etter kvalifikasjonsprinsippet plikter kommunene å gjøre en grundig vurdering av søkernes kvalifikasjoner. Den reelle og samlede ettersøkskompetansen for ekvipasjen, samt muligheten til å utføre oppdraget på en rask og effektiv måte, må være avgjørende. Dette omfatter en godt egnet ettersøkshund ut fra lokale behov og en fører med mest mulig storviltjakt- og ettersøkserfaring.  

En forutsetning for å få engasjert de beste, er åpenhet ved tilsetting og anbud, og at tilsetting og engasjement skjer etter saklighetskravene. Det har også en side mot rettferdig konkurranse og de mange som bruker mye tid og krefter på å få fram gode ettersøkshunder. Disse fortjener saklig behandling av kommunen. 

3.5.  Kommunen har kontrollansvar

Kommunen må også kontrollere og følge opp sitt ansvar og mannskaper. Gjøres det avtale med ettersøkslag/-foreninger eller foretak, må kommunen kontrollere at de personene som er med i laget og utfører arbeidet – for kommunen – er formelt og reelt kompetente. Arbeidet bør også regelmessig evalueres og vurderes.

3.6.  Kvalitet koster

Det er rimelig å anta at dårlig kommuneøkonomi er en utfordring, men langt fra alt handler om penger. Likevel bør nok finansieringen av dette arbeidet gjennomgås. Fallviltarbeidet finansieres gjerne av det kommunale viltfondet. Ofte står ikke inntektene her i forhold til utgiftene. Skadevolder bør betale og regningen bør sendes dit.

4.      Kvaliteten på ettersøksarbeidet bør heves

Mange ettersøksekvipasjer holder nok mål, og det gjøres mye bra arbeid. Mitt inntrykk er likevel at for mange ekvipasjer ikke gjør det. Mye tilsier at organiseringen bør løftes et nivå opp fra kommunenivå og sentraliseres, for eksempel med ettersø ksspesialister på fylkesnivå.

Uansett hvor gode ekvipasjer man har, så kan de alltid bli bedre. Alle med ettersøkserfaring vet at dette virkelig ikke er et område hvor man blir utlært. Ettersøksarbeidet må nå tas på alvor og prioriteres. Så lenge dette ikke blir gjort står det igjen flere tapere, og ikke minst lidende vilt: Hjorteviltet! 

5.      Ti forslag for å heve kvaliteten på ettersøksarbeidet  

1.    Ettersøks- og fallviltarbeidet bør evalueres – både sentralt og lokalt

2.    Kravene til offentlige ettersøksekvipasjer bør skjerpes 

3.  Regelverket må stille konkrete krav overfor kommunene og til arbeidet som utføres

4.    Den viltfaglige kompetansen hos kommunen bør heves

5.    Stillinger og avtaler må utlyses eksternt for å sikre godt søkergrunnlag

6.    Kommunen må ansette og engasjere de beste ekvipasjene

7.   Offentlige ekvipasjer bør sikres tilstrekkelig med ettersøk for å opparbeide kompetanse

8.   Det bør vurderes mer spesialiserte ettersøksekvipasjer, kanskje på fylkesnivå 

9.   Ettersøksregelverket må forbedres

10. Forsvarlig finansiering må på plass: Kvalitet koster!

 


[1] NINAs rapport 1806 fra april 2020 s. 3.

[2] Dagh Bakka på Villmarksliv-podkasten «En dråpe blod! Ettersøksspesialistens hemmeligheter» 2. oktober 2020 (Bakka) etter ca. 1:08.

[3] Bakka etter 1:13.

[4] DN-håndbok 29-2011 «Skitt jakt» for jaktåret 2011/2012 s. 8: https://www.miljodirektoratet.no/globalassets/publikasjoner/dirnat2/attachment/2067/dn-handbok-29-2011_nett.pdf

[5] NINA Rapport 688 “Kan vi stole på våre ettersøkshunder?” pkt. 3.2. https://www.nina.no/archive/nina/pppbasepdf/rapport/2011/688.pdf  

[6] Miljødirektoratets veileder M-520 – 2016 til utøvelsesforskriften § 29.

[7] Miljødirektoratets veileder M-520 – 2016 til utøvelsesforskriften § 29.

[8] NKKs ettersøksregister: https://www.nkk.no/ettersokshundregister/category1162.html

[9] Tall per 13. april 2022.

[10] I tillegg kan arbeid langs riks- eller fylkesvei kreve opplæring i arbeidsvarsling, jf. vegnormal N301: https://www.vegvesen.no/globalassets/fag/veg-og-gate/arbeidsvarsling/arbeidsvarsling-og-vilt.pdf

[11] Tall for 2021 fra Hjorteviltregisteret.no:  https://www.hjorteviltregisteret.no/fallviltinnsyn/statistikk/filter?alderskategorier=1,2,3,4&arsaker=1,2&arter=1,2,3,4,16&fromDate=2021-01-01&kjonn=1,2,3&toDate=2021-12-31&utfall=1,2,3,4,5,6,7#statistikktype=0. Erfaring viser at flere bilister ikke melder fra og mange opplever problemer med å komme gjennom på telefonen til politiet. Det er derfor grunn til å tro at det skjer en underrapportering, og at det reelle tallet er høyere.

[12] Tall fra Hjorteviltregisteret.no.

[13] https://www.tv2.no/a/14161982/

[14] Miljødirektoratets veileder M-520 – 2016 til utøvelsesforskriften § 29.

[15] Se for eksempel Sivilombudets sak 2018/4579 hvor ombudet kom til at det kommunale fallviltmannskapet måtte anses som arbeidstakere, og ikke oppdragstakere – slik kommunen hevdet.

[16] OPP 26. april 2022: https://www.opp.no/meninger/i/BjKQWw/fallviltmannskap-derfor-har-vi-sagt-opp?fbclid=IwAR3X7Ncwc3vzyNbQJGxlrv_5_pU5o7BQY_cYQUU2kitBQMn0g2KesuNFnjA

[17] Bakka etter 1:15.

Galleri:

Publisert iAnnet

Legg inn en kommentar