Alternativ beregning av sett dyr-indekser når oppdagbarheten av dyr varierer mye mellom jaktfelt

Antallet elg eller hjort vi ser under jakt er hovedsakelig et produkt av jaktinnsatsen, lokal bestandstetthet og oppdagbarheten av dyr i det aktuelle området. Dersom oppdagbarheten er høy, vil vi se en stor andel av dyra, mens det motsatte er tilfelle når oppdagbarheten er lav. Stor variasjon i oppdagbarhet er et problem når observasjonsdata brukes til bestandsestimering, men det finnes løsninger. Her viser vi hvordan indekser fra sett dyr-overvåkingen kan bli mer presise i kommuner med stor variasjon i oppdagbarhet mellom jaktfelt.

Forfatter:
Erling J. Solberg

Seniorforsker, NINA

Utdannet i skog- og utmarksforvaltning på Evenstad. Jobber som skogbrukssjef og Seniorforsker ved Norsk Institutt for Naturforskning ( NINA ) i Trondheim. Det meste av hans forskning er relatert til bestandsøkologi hos hjortevilt, med spesielt fokus på forvaltningsrelaterte spørsmål. Solberg er dessuten prosjektleder for det nasjonale overvåkningsprogrammet for hjortevilt.

I kulturlandskapet og fjellet oppdages en større andel av elgen og hjorten enn hva som er tilfelle i skogen. Dersom man ikke justerer for ulik oppdagbarhet i kommuner med stor variasjon i landskapstyper, kan sett dyr-indeksene bli upresise som mål på utviklingen i bestandsstørrelse og -struktur. Foto: Thor Harald Ringsby

I 2018 innførte Miljødirektoratet ny instruks for innsamling og registrering av sett elg- og sett hjort-data (sett dyr-data). Endringen innebærer at alle elg eller hjort som observeres skal registreres (ny instruks), og at dobbeltobservasjoner av samme elg eller hjort innenfor et jaktfelt ikke lenger skal kanselleres (gammel instruks) (Bjørneraas mfl. 2018). Instruksendringen har ført til en viss frustrasjon blant brukerne, særlig fordi sett dyr pr. jegerdag-indeksen som beregnes etter instruksendring ikke er sammenlignbar med indeksverdiene beregnet før instruksendring. Dette er imidlertid bare et problem i selve overgangsfasen, og vil forsvinne så snart den nye instruksen følges opp av alle jaktlag.

Et problem som har vært mindre påaktet er at fordelingen av observasjoner mellom jaktfelt også kan endre seg som følge av instruksendringen. Dette gjelder først og fremst i kommuner med store forskjeller i observasjonsforhold og dermed i oppdagbarheten av dyr (andel av bestanden som ses for en gitt innsats). I slike kommuner kan instruksendringen føre til større variasjon i antallet observasjoner mellom jaktfelt ettersom det ved gammel instruks var enklere å kansellere sikre dobbeltobservasjoner i områder med høy oppdagbarhet. Resultatet kan bli at den samlede sett dyr pr. jegerdag-indeksen i kommunen i større grad enn tidligere vil avspeile utviklingen i jaktfeltene med høyest oppdagbarhet, og derfor i mindre grad vil fange opp signaler om bestandsendring i andre deler av kommunen.

Hvordan løse problemet?

Måten å løse problemet på er relativt enkel, men krever en litt annen beregningsmetode enn ved tradisjonell utregning av sett pr. jegerdag-indeksen. Metoden går ut på å korrigere (justere) for varierende oppdagbarhet når indeksen beregnes. Metoden er i prinsippet den samme som beskrevet i Solberg og Rolandsen (2016), men der korrigeringsfaktoren er noe forskjellig.

Metoden tar utgangspunkt i den mest vanlige måten for å beregne antall elg eller hjort sett pr. jegerdag i kommunen (Sprdtot):

Sprdtot = (obs1 + obs2 + obs3)/(jdag1 + jdag2 + jdag3)                                                                                       (1)

Her er obs1, obs2, obsantall dyr sett (= antall observasjoner) i de tre jaktfeltene i kommunen som vi bruker som eksempel, mens jdag1, jdag2, jdag3 er antall jegerdager (= innsats) i de samme jaktfeltene.

Her ser vi at alle jaktfeltene bidrar med data til den samlede indeksverdien i kommunen, men på grunn av stor variasjon i oppdagbarhet kan enkelte jaktfelt få uforholdsmessig stor innflytelse. For eksempel kan vi tenke oss at antall dyr sett pr. jegerdag er 10 ganger høyere i jaktfelt 1 enn i jaktfelt 2 og 3 som følge av ulik oppdagbarhet, mens jaktarealet, bestandstettheten og jaktinnsatsen er lik i de tre jaktfeltene. Dersom vi benytter formel 1 vil da observasjonene i jaktfelt 1 totalt overskygge observasjonene fra jaktfelt 2 og 3, og kommuneverdien vil i all hovedsak reflektere utviklingen i jaktfelt 1. Dette kan være uheldig ettersom bestanden i jaktfelt 1 kun representerer en tredjedel av bestanden i hele kommunen.

For å justere for dette misforholdet kan vi innføre en ekstra faktor i formel 1 som vi kaller ox:

Sprdtot = (obs1/o1 + obs2/o2 + obs3/o3)/(jdag1 + jdag2 + jdag3)                                                                      (2)

Denne faktoren (ox) er et mål på oppdagbarheten i et jaktfelt (x) og er høy når oppdagbarheten av dyr er høy. I eksempelet over vil da o2 og o3 være lik 1, mens o1 er lik 10. Observasjonene i jaktfelt 1 vil således reduseres til kun 1/10 av hva som ble registrert, og den samlede indeksverdien for hele kommunen blir et mer balansert gjennomsnitt av utviklingen i alle jaktfeltene.

Som et relativt mål på ox kan man benytte forholdet mellom gjennomsnittlig antall dyr sett og felt (sett/felt) i et jaktfelt over tid (eks. 2-5 år). Dersom verdien er høy betyr det at det i gjennomsnitt observeres mange dyr i forhold til hva som felles i det aktuelle jaktfeltet, noe som antyder at oppdagbarheten er høy. Dette er typisk for jaktfelt som befinner seg i relativt åpne landskapstyper – som i fjellet og i kulturlandskapet – der mange elg eller hjort kan observeres langt utenfor tilrådelig skyteavstand (Solberg mfl. 2014). Alternativt kan det være at relativt mange dyr observeres i disse jaktfeltene fordi bestandstettheten er mye høyere enn hva jaktkvoten tilsier, eller fordi svært selektive avskytingsstrategier gjør det nødvendig å se mange dyr for hvert dyr som kan felles. I de fleste kommuner er imidlertid minstearealet satt lavere der tettheten er høyere (dvs. det felles flere dyr pr. arealenhet), og svært selektiv jakt er relativt uvanlig i Norge. Oppdagbarheten kan også variere mellom jaktformer (løshundjakt, drivjakt), men dette er neppe årsaken til den store variasjonen mellom jaktfelt i mange kommuner. Etter vår vurdering er derfor variasjonen i ox mest et resultat av mer permanente forskjeller i observasjonsforhold mellom jaktfelt.

Metoden påvirker utviklingstrendene

Som et eksempel på alternativ beregning viser vi i figur 1 utviklingen i antall dyr sett pr. jegerdag i en tenkt kommune i perioden 2018-2028 (dvs. etter instruksendring). Kommunen består av fire jaktfelt som er svært ulike med hensyn til antallet dyr sett pr. jegerdag. To av jaktfeltene (1 og 2) er helt dominert av skog og tilbyr lav oppdagbarhet, mens jaktfelt 3 og 4 befinner seg i kulturlandskapet og tilbyr høy oppdagbarhet av dyr. Utover dette er jaktfeltene relativt like med hensyn til areal, bestandstetthet og jaktinnsats.

Dersom indeksverdien beregnes på vanlig måte (formel 1), vil utviklingen i antall dyr sett pr. jegerdag i kommunen domineres fullstendig av utviklingen i jaktfelt 3 og 4 (Figur 1A og 1B) der oppdagbarheten er høyere. I den aktuelle kommunen (Figur 1) ble omkring 90 % av alle observasjonene registrert i jaktfelt 3 og 4. I tillegg ser vi det er store forskjeller i bestandsutvikling mellom jaktfelt (Figur 2), noe som gjør at utviklingen på kommunenivå i liten grad vil representere utviklingen i jaktfelt 1 og 2.

Når antall dyr sett pr. jegerdag beregnes i formel 2 korrigerer vi for høyere oppdagbarhet i jaktfelt 3 og 4, og utviklingen på kommunenivå blir et mer balansert tverrsnitt av utviklingen i alle jaktfeltene. For eksempel ser vi at bestandsøkningen som antydes av antall dyr sett pr. jegerdag på kommunenivå i 2023 (Figur 1B) neppe var reell (Figur 1C), og det samme gjelder for bestandsoppgangen som antydes i 2027 og 2028 (Figur 1B vs. 1C).

Et alternativ til denne framgangsmåten kan være å dele jaktfeltene i to grupper basert på forskjeller i oppdagbarhet og deretter beregne antall dyr sett pr. jegerdag i de ulike gruppene basert på formel 1. I eksempelkommunen over vil det være naturlig å gruppere jaktfelt 1 og 2 i en gruppe og jaktfelt 3 og 4 i en annen gruppe (Figur 2). En slik tilnærming kan også avdekke forskjeller i bestandsutvikling i ulike deler av kommunen, men det forutsetter at jaktfelt i samme gruppe er lokalisert i samme geografiske del av kommunen.

Mange kommuner har en slik storskala fordeling av landskapstyper – for eksempel at skogen dominerer i en del av kommunen og landbruket i en annen – men langt fra alle. Dersom jaktfelt med ulik oppdagbarhet fordeler seg mer tilfeldig i landskapet, vil utviklingen i ulike grupper hovedsakelig si noe om utviklingen i arealtyper med ulik oppdagbarhet (eks. skog og landbruksområder) og ikke i delområder av kommunen. Det kan også være at oppdagbarheten varierer mer gradvis mellom jaktfelt og vanskelig lar seg gruppere. I slike tilfeller er sannsynligvis formel 2 å foretrekke for å beskrive bestandsutviklingen på kommunenivå.

Elektronisk beregning og nødvendigheten av justering

Sett dyr-indekser justert for oppdagbarhet (formel 2) kan beregnes i et regneark i Excel, og krever ingen avanserte prosedyrer. De fleste kommuner benytter allerede Excel til beregning av sett dyr-indekser, og en omlegging til formel 2 kan gjøres med små endringer. Det mest krevende vil være å få et rimelig mål på oppdagbarhetsindeksen, ox, i de ulike jaktfeltene. Fordi den nye instruksen først ble innført i 2018, vil kommunene i beste fall ha noen få år med nye data fra alle jaktlagene. Før det justeres for ulik oppdagbarhet må man derfor forsikre seg om at alle jaktfeltene har lagt om til ny instruks i minst ett år. Deretter, når flere år med ny data er tilgjengelig, kan ox beregnes som et gjennomsnitt over år slik at tilfeldige utslag i antallet sett i forhold til felt får mindre innflytelse.

Foruten sett dyr pr. jegerdag-indeksen, kan også presisjonen av andre bestandsindekser (eks. sett kalv pr. ku/kolle) påvirkes av forskjeller i oppdagbarhet mellom jaktfelt. I så fall kan det være aktuelt å korrigere for ulik oppdagbarhet (ox) når disse indeksene beregnes. Prosedyren blir i prinsippet som i formel 2, men i tillegg må verdiene i nevneren korrigeres for ulik oppdagbarhet. I formel 3 viser vi et mulig oppsett for beregning av antall kalv sett pr. ku på kommunenivå:

Sett kalv pr. kutot = (kalv1/o1 + kalv2/o2 + kalv3/o3)/(ku1/o1 + ku2/o2 + ku3/o3)                                         (3)

Her er kalvx og kux antallet kalv og ku sett i ulike jaktfelt, mens ox er som over. Igjen ser vi at innflytelsen fra jaktfelt 1 på den samlede indeksverdien i kommunen blir betraktelig nedjustert dersom oppdagbarheten er 10 ganger større i jaktfelt 1 enn i jaktfelt 2 og 3.

Utfordringene knyttet til varierende oppdagbarhet har gjort at enkelte kommuner har ytret ønske om å fortsette sett dyr-rapporteringen etter gammel instruks, eller alternativt, å kun endre til ny instruks i jaktfelt med lav oppdagbarhet (skogsterreng). Begge deler er noe vi sterkt fraråder. Den nye instruksen ble innført for å fjerne en uheldig effekt av varierende jaktlagsstørrelse på sett dyr-indeksene (Solberg mfl. 2019), og effekten av varierende oppdagbarhet var også tilstede (men mindre) før instruksendring. Dessuten er det nesten alltid å anbefale og ta vare på alle relevante data, da kansellerte data aldri kan gjenvinnes. Den beste er derfor å rapportere alle sett dyr-data (dvs. etter ny instruks), for deretter å korrigere antallet observasjoner under selve indeksberegningen – hvis nødvendig.

I den sammenheng er det å bemerke at forskjellene i oppdagbarhet bør være rimelig store før det er hensiktsmessig å gjøre en justering. I eksempelkommunen (Figur 1) hadde beregningsmetoden betydelig effekt på indeksutviklingen, men ikke mer enn at hovedtrendene var relativt like (Figur 1B og 1C). I denne kommunen var oppdagbarheten 14 ganger større i jaktfelt 4 enn i jaktfelt 1 og 2, og bestandsutviklingen ganske forskjellig i de to gruppene (Figur 2). Dette er en større forskjell i oppdagbarhet enn hva vi finner i de fleste elgjaktkommuner (foreløpig vet vi mindre om hjortejaktkommuner), men det finnes også kommuner med større variasjon. I slike kommuner kan det være et alternativ å beregne bestandsindekser justert for oppdagbarhet (formel 2 og 3) i tillegg til indekser basert på den mer tradisjonelle metoden (formel 1), for å forsikre seg om at en har tolket bestandsutviklingen riktig. Forhåpentligvis vil det på sikt også bli mulig å gjøre denne typen beregninger direkte i Hjorteviltregisteret.

Litteratur

Bjørneraas, K., E. Lund, E. J. Solberg, V. Veiberg og C. M. Rolandsen (2018) Endringer i føring av sett elg og sett hjort. Hjorteviltet: 18-19.

Solberg, E. J., V. Veiberg,  C. M. Rolandsen, M. Ueno,  E. B. Nilsen, L. E. Gangsei, M. Stenbrenden og L. E. Libjå (2014) Sett elg- og sett hjort-overvåkingen: Styrker og forbedringspotensial. NINA Rapport 1043. 103 s. http://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2014/1043.pdf.

Solberg, E. J. og C. M. Rolandsen (2016) Hvordan kan vi bedre spore bestandsendringer fra sett elg-data? Hjorteviltet: 74-75.

Solberg, E. J., V. Veiberg, C. M. Rolandsen og E. B. Nilsen (2019) Sett elg og sett hjort — Hvorfor ny instruks? Hjorteviltet: 6-11.

KONTAKT OSS

post@hjorteviltet.no

Besøksadresse Skogbrukets Kursinstitutt Honnevegen 60 2836 Biri

DAGLIG LEDER
Øyvind Juliussen
400 21 266
oj@skogkurs.no

TIPS OSS

REDAKTØR
Frank Robert Lund
91 36 11 44

WEBREDAKTØR
Øystein Syversen
411 01 114
os@skogkurs.no