Parykkhorn utvikles helst hos rådyr

Gevirsyklus hos hjortevilt er et samspill mellom mannlig veksthormon og mannlig kjønnshormon.


Ved sjukdommer eller skader i testiklene eller andre hormonproduserende organ, kan det oppstå parykkhorn som følge av forstyrring i hormonbalansen. Hos rådyr opptrer forstyrrelser i gevirutviklingen oftere enn hos de andre artene. Kjøtt fra dyr med parykkhorn kan normalt spises.

Normal gevirvekst

Veksthormoner setter i gang gevirveksten hos bukkene.  De får et første gevir allerede første høst, og det feies ved årsskiftet, og felles kort tid etter, ofte bare en cm langt. Veksten av nytt gevir starter umiddelbart etterpå.  Hos ettåringer feies dette geviret gjerne i mai eller begynnelsen av juni.  Når nivået av testosteron, det mannlige kjønnshormonet, har steget tilstrekkelig avbrytes veksten.  Basthuden og blodårene som har forsynt det blivende geviret med næring, visner hen, dør og bukken feier basten vekk mot busker og trær


Parykkbukk felt på Jeløy. Den var bare ett år gammel, og utstyrt med en rudimentær testikkel.       Foto: Åsmund Fjellbakk

Arveanlegg også fra mor

Arveanlegget for gevirvekst ligger ikke på XY kromosomet, men på et av de andre parene.  Dyrene arver altså like mye av moren som av faren sin.  Arkitekturen, altså gevirformen, er nøye regulert av arv, mens størrelsen er også mye avhengig av kroppsstørrelse og kondisjon, og ikke minst av alder. Så hvis du på det samme terrenget har skutt bukker med spesiell gevirform som lange takker eller stort utlegg år etter år, så har de like gjerne arvet det gjennom morslinjene som fra tidligere bukker.

Vidars parykkbukk. Her hadde fluemarken kommet til mellom rosenkransen og rosenstokken. Den hadde gått på det levende rådyret og spist helt inn til pannebeinet, mens den døde huden, verk og betennelser hadde blitt hengende over øynene. Foto: Vidar Holthe
Vidars parykkbukk. Her hadde fluemarken kommet til mellom rosenkransen og rosenstokken. Den hadde gått på det levende rådyret og spist helt inn til pannebeinet, mens den døde huden, verk og betennelser hadde blitt hengende over øynene. Foto: Vidar Holthe

                         Perling

Vidars parykkbukk, ferdig preparert. Foto: Vidar Holthe
Vidars parykkbukk, ferdig preparert. Foto: Vidar Holthe

Perlingen er som dekoren på bløtkaken.  Den kommer på til slutt. Arv bestemmer hvor mye perler det er disponert for å bli, om de kan bli store eller små, i rekker osv., men alder og kondisjon den aktuelle vekstperioden/vinteren avgjør hvor mye det rent faktisk blir.  Yngre dyr har gjerne mer overskudd tilbake når hovedstammen av geviret har vokst ut, mens eldre bukker gjerne har brukt opp reservene når perlingen skal komme på, så de eldre bukkene kan være nesten fri for perler, men tar det igjen på gevirets og skallens masse.

Feiing og felling

Når rådyrgeviret er feiet på våren er det en tilnærmet død masse.  Dødt vev og døde bein skal normalt avstøtes ved selvamputasjon i naturen.  Beinspisende celler, såkalte osteoclaster, står klare til å gnage av det døde geviret i overgangen mellom rosenstokken og rosenkransen, men de blir holdt tilbake.  Så lenge bukken har et tilstrekkelig høyt testosteronnivå i blodet slipper ikke osteoclastene til, og geviret sitter trygt og fast til etter brunsten.  Ut over høsten faller testosteronnivået i blodet.  Osteoclastene slipper til, og geviret faller av.  Det er vanlig å regne at når dyret har tapt geviret er sædkvaliteten så dårlig at de ikke lenger er i stand til å bedekke en råe, om hun så kommer i brunst.  (Det forekommer nemlig at store årslam og små åringer kan ha en «stille» brunst rett før jul og hvor så fosterutviklingen går direkte i gang, uten den vanlige forsinkete implantasjonen.  Men dette er rene unntak også i rådyrverdenen.)

Kraftig bukk fra Frankrike hvor utviklingen av parykkhorn ennå ikke har kommet så langt at det dekker øynene. Fornøyd jeger er Rolf Kvile fra Trysil. Foto : Rolf Kvile
Kraftig bukk fra Frankrike hvor utviklingen av parykkhorn ennå ikke har kommet så langt at det dekker øynene. Fornøyd jeger er Rolf Kvile fra Trysil. Foto : Rolf Kvile
Rolf Kviles bukk, ferdig preparert. Foto: Rolf Kvile
Rolf Kviles bukk, ferdig preparert. Foto: Rolf Kvile

Utvikling av parykkhorn

Så tilbake til rådyrbukkene og gevirutviklingen. Hvis testiklene ikke faller ned i pungen tidlig i livet, men blir liggende oppe i bukhulen, såkalt «kryptokisme», vil ikke bukken få aktive testikler og gjennomgå puberteten.  Det er så viselig innrettet i naturen at testiklene hos hanndyr må falle ned i pungen for å ha lavere omgivelsestemperatur for kjønnsmodning og utvikling av modne sædceller.  Kroppens mengde med veksthormoner er i orden, men det dannes ikke mannlige kjønnshormoner, og det er ingen ting som stopper gevirveksten på det tidspunkt den skal.

Hos rådyr fortsetter en ukontrollert gevirvekst som kan anta form av blomkål, den kan bli tung, kan henge ned over øynene og er ekstra utsatt for sår og infeksjoner. Det er rett og slett dødelig.

Rågeiter kan også utvikle gevir og parykkhorn

Hos råene, eller geitene som kanskje de fleste sier (men si for all del ikke ku og kalv om rådyr) er den smule gevirvekst som forekommer mer moderat.  En kartlegging for noen år siden viste at omtrent 1 % av råene hadde gevir. For de fleste dreiet det seg om en valnøtt, eller rosenkålstor bastkledd utvekst uten noen større rosenstokk.  Selv har jeg skutt 5 – 6 sånne.  Alle hadde aktive eggstokker og var på alle mulige måter fullverdige hunndyr.  De har altså hatt så mye veksthormoner at gevirveksten har startet opp, uten at det har gått ut over, eller kommet i konflikt med østrogenet. Det er ikke så forskjellig fra enkelte kvinner som er litt mørke i hårveksten under nesa. Det er ikke noe i veien med kvinneligheten!

Om råene begynner å feie basten av geviret er derimot kvinneligheten i fare. Da er det også mannlig kjønnshormon til stede i en slik mengde at det blokkerer videre eggløsning.  Selv har jeg skutt en slik, ja, det var fristende å kalle det hermafroditt, men det var det slett ikke.  Det var et hunndyr og intet annet.  Livmoren hadde vært i bruk tidligere, men nå hadde hun ikke lenger hatt eggløsning.

Parykkhorn kan også forekomme hos rådyrgeiter. Parykkhorn hos rådyrgeiter blir vanligvis ikke så omfangsrike som hos bukkene.

Parykkhorn utvikles også en sjelden gang hos rein.

I reinflokkene i Norge, enten det er tamrein eller villrein, får de fleste simlene gevir så lenge de har et visst minimum av fysisk kondisjon og kroppsvekt.  Da det i en periode på 1960- og 70 tallet hadde vært alt for mye villrein i Snøhettaområdet i forhold til beitegrunnlaget, var det omtrent 30% av simlene som var uten tegn til gevir.  For reinsimlene styres mye av gevirsyclus av drektighet og diegivning.  Ikke drektige simler (kalt gjeldsimler, enda de godt kan være fertile, bare at de ikke har «tatt seg», eller de har tapt fosteret) mister geviret i løpet av vinteren.  Drektige simler skaffer seg et konkurransefortrinn i kivingen om beitene ved at de først mister geviret etter at kalven er født.

Tidligere i tamreinholdet var det vanlig, ja, nødvendig, å kastrere kjørereinen.  På gamle bilder ser vi ofte kjørerein spent foran pulken, og hvor geviret er bare delvis feiet, stadig med noen strimer basthud vokst fast til geviret.  Men jeg tipper du aldri har sett skikkelig pløsete parykkhorn som hos rådyr.  Den hormonelle styringen av gevirsyklus hos vår fjellrein er annerledes og mer dempet enn hos rådyr.

I tamreindriften var det snakk om grader av kastering.  Det var ikke et enten eller.  Metoden var hygienisk og steril, men sikkert smertefull.  Tenk deg, man beit i ballesteinene til testikkelen sprakk, og så moste man innholdet ut av testikkelen, men stadig innenfor huden i pungen.  Ingen kniv eller ytre sår, men sikkert breibeint gange den første tiden etterpå!

Hodet fra en ti år gammel elgokse med asymmetrisk parykkhorn og som var avlivet fordi øynene var dekket. Mellom vevsklumpene var huden belagt med et illeluktende, fuktig og klebrig materiale iblandet plantemateriale og rikelig med fluelarver. Vevet var infisert med bakterier. Elgoksen hadde små, inaktive testikler. Foto: Veterinærinstituttet
Hodet fra en ti år gammel elgokse med asymmetrisk parykkhorn og som var avlivet fordi øynene var dekket. Mellom vevsklumpene var huden belagt med et illeluktende, fuktig og klebrig materiale iblandet plantemateriale og rikelig med fluelarver. Vevet var infisert med bakterier. Elgoksen hadde små, inaktive testikler. Foto: Veterinærinstituttet

Parykkhorn hos elg

Hos elgokser er parykkhorn svært sjeldne.  Det henger et utstoppet hode inne på Veterinærinstituttet. Dette var en elgokse med små testikler som satt oppe i bukhulen.

Da vi var guttunger var det en vits om oksen Teoball som skulle rømme og hoppet over gjerdet.  Etterpå sa han: «Kall meg bare Teo for balla henger igjen på gjerdet.» Nei, ytre fysiske skader er nok ikke årsaken til dannelse av parykkhorn.  Det er feil under fosterutviklingen eller sykdom hos elgen.

Dyr med parykkhorn bør avlives men kan normalt spises

Hjortevilt med parykkhorn bør avlives, siden parykkhornet kan bli svært stort, betent og vokse nedover øynene. Unntaket er rådyrgeita som ikke får så omfangsrike horn som bukkene. Kjøttet av disse dyrene kan normalt spises. Unntaket er dersom dyret er sjukt og det har en alvorlig grad av betennelse i huden på parykkhornet ( illeluktende vev og verk ). I slike tilfeller bør dyret undersøkes av veterinær/kjøttkontrollen for å vurdere om det er egnet som mat. Parykkhorn er ikke smittsomt.

Vidars parykkbukk. Ikke nok med at fluemarken hadde spist utvendig, den hadde også kommet inn i selve hjernen. På dette dyret var det ikke et massivt feste for rosenstokken mot skalletaket slik det normalt skal være. Bukken var i dårlig form da den ble skutt, og hadde sikkert utrolig migrene.

Vidars parykkbukk. Ikke nok med at fluemarken hadde spist utvendig, den hadde også kommet inn i selve hjernen. På dette dyret var det ikke et massivt feste for rosenstokken mot skalletaket slik det normalt skal være. Bukken var i dårlig form da den ble skutt, og hadde sikkert utrolig migrene. Foto: Vidar Holthe.

KONTAKT OSS

post@hjorteviltet.no

Besøksadresse Skogbrukets Kursinstitutt Honnevegen 60 2836 Biri

DAGLIG LEDER
Øyvind Juliussen
400 21 266
oj@skogkurs.no

TIPS OSS

REDAKTØR
Frank Robert Lund
91 36 11 44

WEBREDAKTØR
Øystein Syversen
411 01 114
os@skogkurs.no