Hjem Artikler Vilthelse Viktig å overvåke helsetilstanden hos ville dyr!

Viktig å overvåke helsetilstanden hos ville dyr!

Kunnskap om helse og sykdommer hos vilt er viktig for å opprettholde sunne viltbestander. Det er også viktig å overvåke smittsomme sykdommer som kan overføres mellom vilt og husdyr, og vilt og mennesker. Helsetilstanden hos vårt hjortevilt følges nøye og sentralt i dette arbeidet står veterinær Kjell Handeland.
FRANK ROBERT LUND
Kjell Handeland i vinterskogen.

I Ullevålsvegen på Veterinærinstituttet i Oslo har Kjell sitt daglige virke. En «lyslugget », blid kar tar godt i mot meg og byr på kaffe. En utstoppet kongeørn vokter over korridoren som fører oss til Kjells kontor. Med en dåpsattest fra 1952 har Kjell allerede trappet ned arbeidet ved instituttet og han har varslet at han går over i pensjonistenes rekker neste år.

Barndom og oppvekst

Kjell trådte sine barnesko på Finnøy i Boknafjorden, mellom Stavanger og Haugesund. Han vokste opp med nærhet til naturen og det var mye vind og vær her ute i havgapet. Etter endt folkeskole måtte han på land for videre skolegang. Det ble realskole og gymnas på Bryne, og som odelsgutt var det helt naturlig å gå på landbruksskole etter endt artium. Etter å ha unnagjort militærtjeneste og arbeidet et par år i oljeindustrien, fant unge Handeland ut at framtiden som bonde på Finnøy var usikker og at det var bedre å bli dyrlege. Kjell startet veterinærstudiet i Tyskland, og fortsatte ved Norges veterinærhøgskole i Oslo hvor han fullførte utdannelsen i 1981.

Arbeidspraksis

Kjell tilkjennegir en allsidig praksis som veterinær. Før vilthelsen opptok hele hans arbeidstid har han praktisert som veterinær i kombinert stordyr- og smådyrpraksis på Lillehammer. Han har vært ansatt i kjøtt- og næringsmiddel-kontrollen i Trondheim, og jobbet som kommuneveterinær i Lyngen der hovedarbeidsområdet var geit, sau og storfe. Det første møtet med Veterinærinstituttet var på avdelingen i Harstad, først som vikar og deretter i fast jobb på laboratoriet med fokus på husdyr, tamrein og fisk i en 10- års periode fra 1985 – 1995.

Kjell kom til Nittedal utenfor Oslo med samboer og tre barn i 1995 og har deretter vært tilknyttet viltgruppa ved Veterinærinstituttet i Oslo. Til å begynne med var Kjell sekretær for ei arbeidsgruppe som utredet en plan for organisert Helseovervåkningsprogram for hjortevilt (- HOP- ). Programmet startet opp som et prøveprosjekt i 1998, og har siden vært videreført som et permanent program. I 2004 ble også moskus inkludert i HOP. Kjell har fungert som leder av styringsgruppa for HOP. Programmet har hatt uvurderlig betydning med tanke på generering av helse- og sykdomsdata for hjortevilt og moskus. I de 20 årene HOP har vært i drift, er det produsert mer enn 50 internasjonale fagartikler på dette feltet.

«Gravide kvinner bør derfor ikke delta i slakting og partering av rådyr.»

Gjennom sin lange fartstid på vilthelseområdet har Kjell en oversikt over helsestatus for hjortevilt som få andre i dette landet. Han var leder for viltseksjonen ved Veterinærinstituttet fra 1996 frem til omorganiseringen av instituttet i 2011. Siden har han vært fagansvarlig for vilthelseområdet. Han hadde i en årrekke ansvaret for undervisningen i viltsykdommer for veterinærstudentene ved Norges veterinærhøgskole. Hjorteviltets lesere vil fortsatt få dra nytte av Kjells kunnskaper da han har lovet å skrive en artikkel i neste års blad om hjortevilthelsen i Norge, og hvordan denne har utviklet seg i hans tid ved Veterinærinstituttet. «Spesielt de siste tjue årene har vi, på grunn av HOP-programmet, fått mye ny kunnskap om helsetilstanden og sjukdommer hos hjortevilt», sier Kjell.

Hovedoppgavene med hjortevilthelsen er tredelt

Arbeidet på Veterinærinstituttet har ikke bare vært preget av hjortevilt. Kjell minner oss om oppslagene i media om blant annet fugleinfluensa, rabies og dverg-bendelorm på rev. I tillegg til å drive sykdomsoppklaring og forskning på vilt har Veterinærinstituttet et rådgivingsansvar overfor Miljødirektorratet og Mattilsynet i vilthelsespørsmål. Kjell understreker ellers viktigheten av å publisere forskningsresultatene i både nasjonale og internasjonale fora. Publisering i internasjonale fagtidsskrifter er svært viktig med tanke på at ny kunnskap skal komme et større (internasjonalt) fagmiljø til gode og være tilgjengelig for framtida.

Den viltfaglige oppgaven med å drive helseovervåking av hjortevilt og moskus er tredelt:
• overvåkning og påvising av sjukdommer
• fokus på smitte fra husdyr til hjortevilt og moskus, og motsatt
• smitte fra hjortevilt til menneske

Viktigheten av overvåkningsarbeidet som blir utført ved Veterinærinstituttet kom tydelig fram i fjor da prionsjukdommen skrantesjuke (CWD) for første gang ble påvist hos hjortedyr i Europa, nærmere bestemt hos villrein i Nordfjella villreinområde og hos elg i Selbu. Dette er en særdeles uønsket sykdom som er svært vanskelig å kontrollere. Tidligere har CWD bare vært kjent hos hjortedyr i USA og Canada og tilfellene på villrein har store likhetstrekk med denne sjukdommen. Gode rutiner, våkne fagfolk og et veletablert HOP-program med systematisk testing for skrantesjuke var viktige forutsetninger for at man klarte å avdekke sykdommen i Norge. Så får vi bare håpe at utbredelsen er begrenset. Det vil bli gjennomført nedslakting av villreinstammen på Nordfjella, og storstilt testing av hjortevilt i årene som kommer. Hvor smitten kommer fra er helt ukjent. En av flere hypoteser som har vært lansert er import av amerikansk hjorteurin, brukt som luktestoff for å tiltrekke hjortedyr. I fall dette skulle være riktig, vil det være et skremmende eksempel på menneskeskapt smitteoverføring til vilt.

Et annet problem som skrantesjuke-påvisningen har bidratt til å sette fokus på, er muligheten for smitteoverføring via menneskeskapte kontaktpunkter som saltslikkesteiner i terrenget. Slike kontaktpunkter kan bidra til smitteoverføring både mellom dyr av samme art, og mellom dyrearter. Vi har tidligere i HOP-sammenheng påpekt det uheldige ved utplassering av saltslikkesteiner for sau på Dovre, forteller Kjell. Disse saltplassene brukes også av moskus og vi tror at disse kontaktpunktene bidro til overføring av en mycoplasma-bakterie fra sau til moskus. Denne sauebakterien forårsaket tap av 30% av moskusen i et stort lungebetennelsesutbrudd på Dovre i 2012.

Også når det gjelder sjukdom som kan overføres fra husdyr til hjortedyr er det et fokus på smitte fra sau. Sauen er blant annet bærer av et såkalt ondartet katarrfebervirus som kan gi dødelig sjukdom hos både elg, hjort og rådyr. Sauen blir ikke syk av viruset men fungerer som smittereservoar for hjortedyr. Trolig vil saltslikkeplasser eller fôringsplasser for sau, samt vrakfôr fra sau på innefôring som dumpes i terrenget, kunne fungere som smittekilde. Infeksjon med hjernemark er et eksempel på infeksjoner som kan smitte den andre veien, fra hjortedyr til husdyr. Hjernemarkinfeksjoner er vanlige hos hjortedyr, og både hjortens og reinens hjernemark kan smitte og gi sykdom hos geit og sau. Kjell tok selv dr. philos-graden på hjernemark-infeksjoner hos hjortedyr og småfe. Ellers er det grunn til å minne om at man ved bekjempelse av smittsomme husdyrsykdommer ikke kan betrakte enn sykdom for utryddet med mindre man kjenner status hos ville dyr. Denne feilen gjorde man i England for noen år tilbake da tuberkulose hos storfe ble proklamert for utryddet. Det viste seg at det fortsatt dukket opp nye tilfeller, og ved nærmere oppfølging ble grevlingen funnet å være smittekilden. Siden man ikke har klart å få kontroll på denne sjukdommen hos grevling, påvises det enda tilfeller av tuberkulose hos storfe i England.

Kjell Handeland i ferd med å obdusere en elgkalv. Foto: Marie Bergby Handeland

Som jegere tenker vi lite på at hjorteviltet kan overføre sjukdommer til oss mennesker. Men Kjell Handeland vil gjerne gjøre oss oppmerksomme på et par mikroskopiske (encella) parasitter som vi bør være oppmerksomme på, nemlig Giardia og Toxoplasma. Giardia er en parasitt som kan forekomme i tarmen hos hjortedyr og gi mage -/ tarmsjukdom hos mennesker. Parasitten smitter via avføring og det bør utvises god håndhygiene ved slakting av hjortedyr for å unngå slik smitteoverføring. Toxoplasma-parasitten er utbredt hos hjortedyr, spesielt hos rådyr. I en undersøkelse som vi gjennomførte var mer enn 30% av rådyrene smittet. Parasitten er mikroskopisk og finnes i muskulaturen. Dersom en kvinne smittes for første gang med Toxoplasma mens hun er gravid, kan det føre til abort eller alvorlige fosterskader. Gravide kvinner bør derfor ikke delta i slakting og partering av rådyr, sier Kjell.

Kjell Handeland inspiserer organene fra en obdusert elgkalv. Foto Marie Bergby Handeland

Forgiftninger av hjortedyr. Forskjellige planter er velkjente årsaker til forgiftninger hos husdyr, mens hjortedyr har vært betraktet som naturlig motstandsdyktige mot de samme plantegiftene. Denne misforståelsen bygger på observasjoner av dyr som forblir friske etter beiting på giftige planter, noe som kan ha sammenheng med at de tidligere har spist denne planten og utviklet toleranse mot giftstoffene. Det springende punktet for utfallet etter spising av en giftig plante er trolig størrelsen på førstegangsopptaket. Dyr som spiser moderate mengder av en giftig plante for første gang vil trolig utvikle avgiftningsmekanismer som beskytter mot senere inntak, mens dyr som tar et større førstegangsinntak kan dø, eller utvikle alvorlig sykdom. Kjell henleder oppmerksomheten på plantene rome og barlind og soppen meldrøye som de senere årene er satt i forbindelse med forgiftning hos hjortedyr her i landet.

Romeplanten vokser på myrområder opp til 1000 meter over havet nord til Troms. Planten er først og fremst kjent som giftig for sauer, spesielt lam, som utvikler leverskader og sykdommen alveld. Hos elg er det ved flere anledninger påvist akutte nyreskader og nyresvikt som trolig skyldes inntak av romeplanten.

Kjell Handeland på fugletitting på Jomfruland. Foto: Inger Hosen

Etter påvisning av det første tilfellet av barlindforgiftning hos elg for 10 år siden, har det vært et spesielt fokus på denne forgiftningen. Dette har medført at det er påvist et knapt tyvetalls nye tilfeller, spesielt hos elg men også rådyr. Dyrene dør av akutt hjertesvikt og det er typisk at forgiftningen forekommer om vinteren da mattilgangen er dårlig og vanlige beiteplantene som blåbærlyng er dekket av snø. Kjell anmoder oss om ikke å plante barlind i hager hvor hjortedyrene har lett adkomst om vinteren.

Muggsoppen meldrøye danner giftige utvekster i akset på korn og ulike grasarter. Giften fører til at blodårene trekker seg sammen og blodtilførselen til perifere deler av kroppen kan stoppe opp. Dermed utvikles det koldbrann i føtter og ørespisser som etter hvert kan falle av. Det er særlig elg som rammes, noe som trolig skyldes at elgen kan beite en god del aks av langstilka grasarter på høsten.

Høg vilttetthet, varmere klima og andre menneskeskapte utfordringer

Med tidvis for tette hjorteviltbestander flere steder i landet er det gjennom årene registrert negative effekter på helsetilstanden. På deler av Sørlandet hadde man på 1980- og 1990-tallet kanskje verdens tetteste elgbestand og vi registrerte forekomst av beinskjørhet hos unge dyr. Også belastningen med en del smittestoffer, spesielt parasitter, vil øke med økt dyretetthet. «Det er også grunn til å påpeke at den låge forekomsten av store rovdyr i store deler av våre hjorteviltområder kan være en utfordring med tanke på å opprettholde mest mulig sunne bestander», sier Kjell. «Jegere feller gjerne de beste dyrene, mens rovdyrene i stor grad plukker de dårligste, inkludert syke dyr. Rovdyrets uttak vil derfor trolig medvirke til en sunnere bestand. Vi kan for eksempel se på villreinområdene våre der vi de siste årene har registrert mange tilfeller av fotråte, en bakterie-infeksjon i dyras føtter, og siste års oppdagelse av skrantesjuke. Det hadde åpenbart vært en fordel med tanke på spredning og forekomst av slike sykdommer dersom vi hadde tillatt større grad av jerveetablering i fjellet, slik at jerven kunne tatt ut syke dyr i en tidlig fase av sykdommen».

«Med et varmere klima er det dessverre grunn til å tro at vi vil oppdage nye sykdommer i hjorteviltbestandene, og at smittestoffer og parasitter som finnes i avgrensa områder vil spre seg til områder hvor de per i dag ikke finnes. Eksempelvis er hjortelusflua under spredning på Sør- og Østlandet, og flåttens leveområde flyttes innover og nordover. Men de samlete effektene av klimaendringene for hjorteviltet er komplekse, og man skal være varsom med en ensidig tolkning av den betydningen som smittestoffer og sykdommer har i dette bildet».

Hjorteviltet behøver ikke å frykte Kjell

«Med årene blir jeg mer og mer opptatt av de nære tingene, familien og naturen rundt meg. Jeg liker også å lytte til eldre mennesker og deres livsbetraktninger. Ellers har jeg «ved-sjuken», bærer gjerne vann både inn og ut av hytta, og er litt for avhengig av snus.» Dette er Kjells første innskytelser når jeg prøver å komme nærmere inn på mannen og hans liv og virke utenom Veterinærinstituttet. Langt de fleste som har en sterk tilknytning til vårt hjortevilt innen forvaltning og drift, jakter en eller flere av artene og godter seg med elgfilè, hjortestek og finnbiff. Med Kjell er det annerledes. «Jeg er født og oppvokst på Finnøy der det største ville pattedyret under min oppvekst var piggsvinet. Det ble lite jakt og jaktkultur. Riktignok var jeg innehaver av både hagle og hund i min tid i Harstad, men begge deler ble solgt når barna kom. Jaktinteressen har aldri tatt av. Jeg har aldri eid ei rifle og har aldri vært noen trussel for hverken elg, hjort, rådyr eller villrein. Men jeg spiser gjerne vilt, og aller helst hjort. Selv om jeg ikke er noen jeger har jeg stor glede av å iaktta disse flotte dyrene ute i naturen. Noe av det som har imponert meg mest er svalbardreinen. Det er utrolig å se hvordan en drøvtygger kan livnære seg i disse karrige, høg-arktiske strøkene. Jeg har ellers stor glede av fugletitting, en interesse som har fulgt meg gjennom barndom, oppvekst og inn i voksen alder. Jeg blir aldri lei av å se på fugl, noe som også er lett å kombinere med annet friluftsliv. Denne gleden tar jeg med meg inn i pensjonistenes rekker, når jeg etter endte arbeidsår ved Veterinærinstituttet vender tilbake til sjøen. Da bosetter jeg og Astrid, min samboer gjennom 35 år, oss i hennes barndomshjem ved Eidangerfjorden i Porsgrunn kommune».

I en sykdomsøkologisk sammenheng er tilstedeværelse av rovdyr en positiv faktor.

Kjell får gode skussmål

«Kjell er en dyktig fagmann». Turid Vikøren, kollega av Kjell gjennom mange år er klar i sin tale. «Kjell er genuint interessert i viltsjukdommer. Han er målrettet, takler avgrensede problemstillinger på en utmerket måte, samtidig som han evner å se helheten. Han er flink på publisering og høster anerkjennelse ikke bare her hjemme, men også internasjonalt for sitt engasjement innen fagområdet. Hans deltagelse i komiteer, utvalg og prosjekter er lagt merke til, og han har og har hatt betydelige tillitsverv innenfor fagområdet. Norsk vilthelsearbeid ligger langt framme internasjonalt og Norge var først ute med spesiell helseovervåkning av hjortevilt. Kjell skal ha mye av æren for dette».

Kjell har gjennom årene holdt mange foredrag for både viltforvaltningen og jegerne. Han har bidratt med foredrag i humanmedisinske miljøer, bl. a Folkehelseinstituttet. Han har videre bidratt i viltfaglige innslag i radio og på TV, og jevnlig bistått journalister i forbindelse med avisartikler om helsespørsmål hos vilt.

Lær av naturen Som for mange andre var det tilfeldigheter som sporet Kjell inn på det som ble hans yrkesbane. «Etter å ha jobbet i flere år med dyrehelsen i landbruket ble det en interessant overgang til arbeidet med vilt. Vilthelsen avspeiler på mange måter status i vår naturtilstand. Her sirkulerer smittestoffene mer eller mindre fritt, og det er komparativt interessant og nyttig å sammenlikne med husdyrpopulasjonene. Vi må passe oss for ikke å introdusere nye dyrearter og smittestoff i viltpopulasjonene, og sikre dem gode og økologisk balanserte leveområder. I en sykdomsøkologisk sammenheng er tilstedeværelse av rovdyr en positiv faktor, mens menneskeskapte kontaktpunkter som salt- og foringsplasser kan ha negative effekter, avslutter veterinær Kjell Handeland.