Hjem Artikler Vilthelse Hjortedyr, flått og Lyme borreliose

Hjortedyr, flått og Lyme borreliose

Hjortedyra får ofte skylden for at den flåttoverførte sykdommen Lyme borreliose hos mennesker har økt de seinere tiårene. Hjortedyra er ikke smittebærere, men de er viktige vertsdyr for voksen flått. Er nettosummen av hjortedyr da negativ eller positiv med tanke på smittefare for mennesker?
ATLE MYSTERUD PROFESSOR, UNIVERSITETET I OSLO, HILDEGUNN VILJUGREIN SENIORFORSKER, VETERINÆRINSTITUTTET, ERLING MEISINGSET FORSKER, NIBIO

Utgangspunktet for prosjektet TickDeer over forskningsprogrammet Miljø-2015 (Norges Forskningsråd) var å øke kunnskapen om sammenhengen mellom hjortens trekkmønster og flåttens utbredelse og mengde. Vi endte opp med å analysere alle tilfeller av Lyme borreliose opp mot utviklingen i hjortedyrbestandene (hjort, elg og rådyr) over det ganske land i perioden 1991-2012. TickDeer har derfor bidratt til å øke kunnskapen om hvilken betydning hjortedyrbestanden har på flåtten og antallet tilfeller av Lyme borreliose hos mennesker.

Trekkende hjort slipper unna flåtten

Lyme borreliose forårsakes av bakterien Borrelia burgdorferi og overføres av skogflåtten Ixodes ricinus (som altså er den «vanlige» flåtten i Norge). For å undersøke sammenhengen mellom hjorten og skogflåtten, begynte vi systematisk i 2009 å «flagge» i leveområdene til GPS-merkede hjort i Sogn og Fjordane. Tilsvarende flagging ble gjennomført i Møre og Romsdal i perioden 2011-13. Å «flagge» betyr å dra et håndkle over vegetasjonen. Da vil flått som er aktivt vertssøkende feste seg til håndkleet, de tror det er en pels. I hvert leveområde flagget vi 10 meter og talte opp flåtten som festet seg, gikk 20-50 m, og flagget så igjen 10 nye meter. Dette fortsatte vi med 12 ganger gjennom hvert leveområde til utvalgte GPS-hjort. Resultatene viste klart mindre flått i sommerområdene enn vinterområdene til trekkende hjort og i helårsområdene til de stasjonære hjortene. Dette er ikke uventet, siden hjortetrekket som regel går innover i landet og oppover i høyden og dermed ut av flåttens kjerneområder. Vi samlet også inn ører fra skutte GPS-hjort og talte antall flått på disse. Vi fant at økt avstand mellom sommer- og vinterområde, dvs. lengre trekkavstand, ga mindre flått på ørene til hjorten, men bare hvis trekket økte høydeforskjellen mellom sommer- og vinterområdet. Ikke uventet sank mengden flått på hjorten raskt utover høsten.

Når er flåtten aktiv?

Når flåtten ikke sitter på en vert, ligger den enten inaktiv i dvale/metamorfose på bakken eller den sitter klar på vegetasjon til å feste seg på en vert. Flåtten trives i fuktige og varme miljøer, som vil si at vi har ganske klare avgrensninger på flåttens utbredelse i Norge. I Møre og Romsdal flagget vi flått gjennom store deler av året (så lenge det var barmark) i to år for å kartlegge aktiviteten til flåtten gjennom året og hvordan høyde over havet spilte inn på aktiviteten. I dette kystmiljøet fant vi aldri at fuktigheten var begrensende for aktiviteten. Derimot fulgte aktiviteten temperaturen. Flåtten var sjelden aktiv ved temperaturer under 5°C, mens aktiviteten flatet ut når det ble mer enn 15-17°C. Tidspunktet på året betydde også mye, selv etter at vi statistisk hadde kontrollert for temperatur. Den mest markerte toppen i aktivitet var i mai. Aktiviteten sank så en periode mot juli, før det kom en ny, men mindre topp i august. Det at flåttaktiviteten var lav i juli, kan også forklare noe lavere antall flått fanget ved høyere temperaturer. Det var generelt lite flått i høyereliggende områder (ved omlag 400 m over havet), der kom også aktiviteten seinere i gang på forsommeren, og det var knapt noen synlig topp i aktiviteten. Dette var sammenfallende med hva vi fant i leveområdene til GPS-hjortene, hvor flåttmengden avtok med økende høyde over havet.

Hvor sitter flåtten på hjorten?

Vi bruker ofte flått på ørene hos hjortedyra som indikasjon på flåttbelastning siden disse er relativt enkle å samle inn i samarbeid med jegere. For å kartlegge hvor mange flått som sitter på leggene, lysken, nakken, ryggen i forhold til ørene, analyserte vi et materiale på 33 felte hjort fra Kjølsdalen i Eid kommune i Sogn og Fjordane. Totalt fant vi 2021 flått på disse dyra, hvorav 9.1% var larver, 42.2% var nymfer og 48.7% var voksen flått. Det var klare forskjeller i hvor de ulike livsstadiene til flåtten festet seg. Det var en høy andel larver (40.9%) på leggene. På ørene dominerte nymfer (83.7%), mens de voksne dominerte i lysken (89.2%) og i nakken (94.9%). Vi ser derfor et tydelig mønster ved at larvene sitter omtrent der de hukte tak på verten, pga. deres begrensede mulighet til bevegelse. Larvene var også vanlig på mulen. Nymfene går noe lenger (litt høyere på leggen og på ørene), mens de voksne flåttene beveger seg lengst og kan gå helt opp til lyskene.

Les mer om:Overvåkning av helsetilstand hos ville dyr

Hvem fôrer flåttlarvene?

Larvene som suger blod på hjortedyr vil ikke få i seg Borrelia-smitte. Det er på denne måten hjortedyr kan virke «fortynnende » på smitte blant flåtten. For å forstå den naturlige dynamikken til flått og Borrelia, trenger vi derfor å søke blant andre verter enn bare hjortedyra. Siden 2013 har vi derfor også fulgt smågnager- bestanden i områder rundt Førde i Sogn og Fjordane. Fangsten i 2013 ble liten, men i 2014 ble det en solid topp og vi fanget 359 smågnagere og spissmus. Vi fant 1106 skogsflått på de innfangede individene. I tillegg fant vi 737 såkalte museflått, Ixodes trianguliceps. Denne flåttarten går bare på småpattedyr. Den lever i gangene til musene og angriper ikke mennesker. Spissmus dominerte og 62% av alle skogflåttlarvene ble funnet på spissmus. Småskogmusa (tidligere kalt liten skogmus) er vanligvis antatt å være viktigste vert, og den hadde også flest flått per individ i vårt studium. Imidlertid var den ikke like vanlig forekommende, og hadde til sammenlikning bare 20% av alle flåttlarvene. Spissmus har en annen bestandsdynamikk enn smågnagere. At spissmus har en høy forekomst av larver, vil kunne gi en mer stabil og større flåttbestand enn om flåtten bare måtte søke etter smågnagere. For å svare på dette med større sikkerhet trenger vi fangstdata over flere år.

Flåtten fødes ren

Skogflåtten suger blod tre ganger i løpet av sin livssyklus som tar 3-4 år (Fig. 1). Flåtten kan dermed føre smitte fra en vert til den neste, eller den kan «bomme» og smitte oss. Mennesker er en blindvei og har ingen betydning for Borrelia-bakteriens livssyklus. En flåttmor legger opptil 3000 egg. Eggene klekker til larver, som er bittesmå med 3 par bein. Flåttmor overfører normalt ikke smitte til sine avkom, så larvene er derfor «rene». Valget av vert er en kritisk fase for flåtten, og det avgjør også om flåtten blir infisert av Borrelia fra et vertsdyr. Larvene kan klare seg med små vertsdyr som smågnagere, spissmus eller fugl. Hvis vertsdyret er infisert med Borrelia-bakterien, kan flåtten få i seg smittestoffet sammen med blodmåltidet.

Flåttnymfen kan være farlig

Når flåttlarven først får Borrelia-bakterien i seg, beholder den smitten livet ut. Etter blodmåltidet, slipper flåttlarven seg av verten for å gjennomgå metamorfose (omdanning til et nytt livsstadium). Den blir så en nymfe med 4 par bein. Nymfen vil igjen søke etter en vert, normalt et år etter at den var larve. Nymfene kan nå ha smitten med seg avhengig av hvor de sugde blod som larve. Vi fant at 11% av nymfene og 22% av de voksne flåttene i Sogn og Fjordane hadde Borrelia- smitte i seg. Det er særlig infiserte nymfer som er farlige for mennesker. De er vanskelige å se, og de kan krype og bite seg fast på oss uten at vi merker det. Voksen flått er såpass store at vi som regel kjenner at de kravler på oss. Siden morflåtten er avhengig av å suge blod fra et vertsdyr over ca. 1 kg, er det antatt at hjortedyra spiller en nøkkelrolle for flåttbestanden med sin vide utbredelse og ofte høye bestandstettheter i forhold til mellomstore vertsdyr som rev og hare.

Flåttens livssyklus

Figur 1: Flåttens livssyklus involverer besøk på ulike verter som larve, nymfe og voksen flått. Bredden på de grønne pilene angir omtrent hvor stor betydning de ulike vertene har for de ulike livsstadiene til flåtten.

 

Mer, men renere flått

Hjortedyr kan altså gi mer flått, men de kan samtidig redusere andelen flått med smitte. Hva blir da den samlede effekten av hjortebestanden på faren for å bli smittet med Borrelia fra flått? På Tingvoll i Møre og Romsdal gjennomførte vi et småskala-eksperiment der vi hindret tilgang for hjortedyr ved å gjerde inne områder. Vi så da tydelig at mengden flått sank innenfor gjerdene målt i forhold til åpne kontrollområder (Fig. 2A). Basert på takseringene av flått nevnt ovenfor, analyserte vi også mengden flått og andelen flått med Borrelia mot antall felte dyr per km2 tellende areal på større skala. Det var noe mer flått i områder der det er en høy bestand av hjort i Møre og Romsdal (Fig. 2B), mens det ikke var en sammenheng i Sogn og Fjordane. Derimot var det en klarere positiv sammenheng mellom antall flått på hjorteørene avhengig av om de var skutt i en kommune med mye eller lite hjort (Fig. 2C). Basert på DNA-analyser av 5636 flått samlet gjennom flaggingene, sank andelen flått med Borrelia-smitte i områder med mye hjort (Fig. 2D). At det blir «renere» flått senker likevel ikke nødvendigvis den totale risikoen for smitte, siden mengden flått også øker noe.

Hjortedyr har begrenset effekt

Det at hjortedyra spiller en begrenset rolle ser vi tydelig når vi kobler bestandstettheten av hjortedyr mot antall rapporterte borreliose-tilfeller hos menneske (MSIS-statistikken til Folkehelseinstituttet). Det er flere borreliose-tilfeller i kommuner med mye hjortedyr, men selve økningen i antallet tilfeller over tid kunne ikke forklares med bestandsutviklingen hos hjortedyr i samme periode (Fig. 3). På Sørlandet er rådyr og delvis elg dominerende hjortedyr. Bestandene av disse artene har gått ned i samme periode som antallet tilfeller av borreliose har gått noe opp. På Vestlandet var det imidlertid en positiv effekt av økningen i bestanden av hjort på antallet sykdomstilfeller, men bare deler av økningen i borreliose kunne tilskrives økningen i hjortebestanden. Vi kan derfor konkludere at antallet hjortedyr påvirker, men at effekten er forholdsvis liten i forhold til andre faktorer som klima.

Figur 2: A) Det blir færre flått om man gjerder ute større vertsdyr som hjort på Tingvoll, Møre og Romsdal. B) Det er noe flere flått ute i terrenget jo høyere bestandstetthet av hjort er i området, men sammenhengen er svak. C) Det er flere flått på ørene til hjort avhengig av bestandstettheten. D) Det er lavere andel flått med Borrelia-bakterier i seg med økende bestand av hjort.

Gjennomgang av studier

Hvorfor er det så mye diskusjon og ulike meninger om sammenhengen mellom hjortedyr og faren for å få borreliose? I prosjektet gjorde vi også en systematisk gjennomgang av alle forskningsartikler som er publisert på dette temaet både i Nord-Amerika og i Europa. Flere studier i USA viste økt fare for Lyme borreliose på grunn av økte bestander av hjortedyr. Effekten man målte av hjortedyr var et resultat av hvor store variasjoner i bestandstetthet man sammenliknet, og man fant større effekter om man studerte variasjon i hjortedyrtetthet fra lav til middels enn om man studerte fra middel til høy bestandstetthet. Det var for eksempel ofte målbare effekter i rekoloniseringsfaser av hvithalehjort, der bestanden økte fra veldig lav til middels høy tetthet. Derimot har studier i nyere tid, hvor bestandene av hvithalehjort generelt er høye eller veldig høye, ikke funnet effekter. At effekten av hjortedyr ikke alltid er veldig sterk, skyldes også at flere andre faktorer er med på å avgjøre frekvensen av Lyme borreliose.

Figur 3: Utviklingen i antallet tilfeller av Lyme borreliose og antall hjortedyr på A) Vestlandet og B) Sørlandet de siste tiårene. Økningen i antallet tilfeller av Lyme borreliose på C) Vestlandet har en svak sammenheng med økningen i hjortebestanden, mens antallet tilfeller på D) Sørlandet har økt i en periode med nedgang i bestanden av rådyr og elg.

Hvor kommer egentlig Borreliaen fra?

Hjortedyra er altså ikke reservoar for Borrelia, men hvem er da synderne? I dag skiller vi Borrelia-bakterien i flere såkalte genoarter. Genoarter av Borrelia er tilpasset å takle immunsystemet til ulike grupper av vertsdyr. Den vanligste genoarten i Norge er Borrelia afzelii, og det er antatt at den hovedsakelig smitter gjennom små pattedyr som smågnagere og spissmus. Nest vanligst er Borrelia garinii hvor reservoaret vanligvis finnes i fugler. I tillegg har vi Borrelia burgdorferi sensu stricto som kan tilpasse seg mange vertsdyr. Denne genoarten er relativt sjelden i Norge (ca. 10%), men dominerer f.eks. helt i USA. Etter hvert som vi leter, er det nå påvist flere nye, men mindre vanlige genoarter. Genoartene av Borrelia-bakterien gir til dels ulike sykdomsbilder hos mennesker, så dette har i høyeste grad relevans for folkehelsa. Borrelia afzelii gir oftere infeksjoner i huden, Borrelia garinii gir oftere neuroborreliose (dvs. sykdom som påvirker nervesystemet), mens Borrelia burgdorferi sensu stricto oftere setter seg i leddene. Det er imidlertid betydelig variasjon i sykdomsbildet for hver av genoartene.

Les mer om: Grenseløs hjortevandring

Fortsatt store kunnskapshull

Borrelia-bakterien inndeles som nevnt i flere såkalte genoarter, men vi mangler grunnleggende kunnskaper fra Norge på hvilke spesifikke arter av fugl og pattedyr som er reservoarer for de ulike genoarter. Flåtten kan også overføre andre patogener, der bare enkelte genetiske varianter gir sykdom. Enkelte genovarianter av bakterien Anaplasma phagocytophilum gir sykdommen sjodogg hos sauelam. Flåtten kan også overføre flere ulike genoarter av Babesia, der en genoart gir sykdommen «blodpiss» hos storfe. Som del i «grønn omstilling» og nye driftsformer med mer husdyrbeiting i utmarka vil flåttbårne sykdommer kunne øke i omfang, men nærmere dokumentasjon om årsakssammenhenger mangler. Med fortsatt pågående klimaendring, gjengroing og tette hjortedyrstammer vil problemene kunne øke i framtiden. Vi har nå fått bevilget et nytt prosjekt #EcoTick (2016-19) fra forskningsprogrammet Miljøforsk (Norges Forskningsråd) som vil kartlegge disse sammenhengene i årene framover.