Hjem Artikler Beiteressursen Hvor viktig er egentlig det moderne skogbruket for elgen ?

Hvor viktig er egentlig det moderne skogbruket for elgen ?

Lysåpne hogstflater har høy produksjon av beiteplanter og mange er derfor av den oppfatning at det moderne skogbruket er avgjørende for å opprettholde høy avskytning av elg. Men hva vet vi egentlig om beitetilbudet i skog som er upåvirket av hogst?
ERLING J. SOLBERG, NINA, HILDE K. WAM, RUNE ERIKSEN OG AKSEL GRANHUS, NIBIO
Naturskogen har også beitbare busker og trær, men ikke i samme grad som i normalskogen. Foto: John Y. Larsson.

I Norge har praktisk talt alt skogareal vært hogd og utnyttet gjennom mange hundre år og det finnes knapt naturskog tilbake som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet. Likevel finnes det skogarealer som er såpass lite påvirket at de med visse forbehold kan karakteriseres som naturskog. Basert på data fra Landsskogtakseringen viser vi her at beitetilbudet er lavere i slik naturskog enn i den øvrige skogen. Naturskog, slik den defineres i Landsskogtakseringen, er imidlertid ikke helt representativ for upåvirket skog, og mye tilsier at den opprinnelige naturskogen var rikere på hjorteviltbeite enn resultatene her antyder.

Skogen i Norge har gjennomgått en formidabel utvikling de siste 500 årene. Fra å være i en tilnærmet naturskogtilstand på 1500-tallet fikk hogsten etter hvert et omfang som i økende grad påvirket skoglandskapet. Først ble de større dimensjonene hogd, men utover på 1800-tallet ble dimensjonskravet stadig lavere. Resultatet var at skogen på begynnelsen av 1900-tallet nådde et historisk minimum i stående volum da de fleste større trærne var hogd. I de neste 100 årene skjedde det så flere endringer i driftsformer og skogskjøtsel, med påfølgende økning i skogvolumet. Spesielt viktig var innføringen av bestandsskogbruket på 1950-tallet, som skiller seg radikalt fra tidligere tiders dimensjons- og annen plukkhogst. Bestandsskogbruket innebærer at hele flater avvirkes og forynges med ensaldret skog. En vesentlig del av skogarealet har nå vært gjennom en slik ‘frisering’, mens en stadig mindre andel av skogen er preget av tidligere tiders plukkhogst.

Elgen kan fortære mye lyng og urter, men er hovedsakelig en kvist- og lauveter. Den kan imidlertid i liten grad nyttiggjøre seg kvister og lauv fra de største trærne og er derfor avhengig av en kontinuerlig rekruttering av trær i beitbar høyde. Det betyr at elgen finner mest mat i skog der det er god tilgang på mindre trær. I all skog vil det nødvendigvis være en viss dødelighet av eldre individer, men hvor stor og ved hvilken alder vil variere. I tidligere tiders skoger (naturskog) var det først og fremst brann, insektsangrep og stormfelling som foresto dødeligheten og la grunnlag for rekruttering av nye trær, mens hogst er den viktigste årsaken til at eldre trær dør i dagens produktive skog (normalskogen). Samtidig har brannbekjempelse redusert betydningen av skogbrann, og ulike tiltak er iverksatt for å redusere betydningen av insektangrep i normalskogen. I hvor stor grad dagens normalskog skiller seg fra tidligere tiders naturskog med hensyn til elgens beitetilbud, er derfor et åpent spørsmål. Er det så sikkert at bestandsskogbruket medfører en økning i biomassen av tilgjengelig elgmat, eller kan det være at de naturlige prosessene skapte et like godt tilbud i den opprinnelige naturskogen? Problemet med dette spørsmålet er at det vanskelig lar seg besvare i et land der praktisk talt alt skogareal har vært påvirket av hogst og annen menneskelig aktivitet, slik at det knapt finnes naturskog tilbake. Det finnes imidlertid enkelte mindre lommer med skog som med visse forbehold kan karakteriseres som naturskog. For å bedre forstå hvordan normalskogen skiller seg fra naturskogen med hensyn til beiteproduksjon, har vi derfor analysert beitetilbudet for elgen i slike naturskogområder i Norge. Disse resultatene sammenligner vi med tilstanden i normalskogen, der hogst og annen menneskelig aktivitet er vanlig forekommende.

Data fra hele landet

Som utgangspunkt har vi benyttet data fra Landsskogtakseringens prøveflater i peringen, gir oss et godt bilde på tilstanden før menneskelig aktivitet for alvor påvirket skogen i Norge? Sannsynligvis kan vi aldri få et fullgodt svar på dette, men mye tyder på at dagens naturskog fortsatt mangler noen av egenskapene til upåvirket skog.
Et element som kan ha på- virket forskjellene vi ser mellom normalskog og naturskog er den skjeve geografiske fordelingen av dagens naturskog. Høyproduktive skogbestand er underrepresentert i utvalget av prøveflater i naturskog, og vi kan bare anta at forskjellene i beiteressurser var tilsvarende i slike områder som i områder omfattet av undersøkelsen. Langt større betydning tror vi at bekjempelsen av skogbrann har hatt for utformingen av dagens naturskog. Skogbrann har historisk sett vært en svært viktig forstyrrelsesfaktor, som kan ha ført til en vesentlig redusert omløpstid også i tidligere tiders naturskogområder. Spesielt i tørr furuskog kan det brenne relativt hyppig under naturlige betingelser. I etterkant av slike branner gjennomgår skogen mye av den samme suksesjonen som etter flatehogst, med en dertil økning i elgens beitetilbud. Ja, faktisk kan effekten ha vært sterkere på brannflatene ettersom aktiv ungskogpleie delvis reduserer beitetilbudet i ung normalskog. Samtidig er det viktig å merke seg at mange skogbranner var menneskeskapt også i tidligere tiders naturskog, og det er uklart i hvor stor grad naturlig forekommende brann påvirket skogen.

Nytteverdi?

Dagens relativt små naturskogområder i Norge har liten påvirkning på elgens samlede beitetilbud, og følgelig er de overstående resultatene av liten praktisk betydning for den løpende elgforvaltningen. I andre sammenhenger har det imidlertid vært en viss etterspørsel etter bedre kunnskap om beitetilbudet i naturskog. I arbeidet med å lage en naturindeks for Norge inngår både elg og hjort som viktige artsindekser, og i den forbindelse er det ønskelig å sammenligne dagens tilstand med tilstanden i skog der menneskelig påvirkning er fraværende. En slik referansetilstand må nødvendigvis basere seg på flere antagelser, hvorav én er at bæreevnen er høyere i dagens normalskog enn i fortidens upåvirkede naturskog. Resultatene over støtter en slik antagelse, og tilsier at tettheten av elg og hjort sannsynligvis var lavere i tidligere tider enn hva vi ser i artenes kjerneområde i dag.

Et annet praktisk spørsmål omhandler hvordan skogen som beiteareal vil endre seg i fravær av skogbruk. Dette spørsmålet dukker ofte opp når større områder båndlegges til skogvern og der grunneier har krav på kompensasjon for framtidige inntektstap. I slike tilfeller er det vanlig at vernerestriksjonen kun omhandler skogen, mens jaktretten forblir hos grunneier.

Likevel kan det være ønskelig med kompensasjon for tapte jaktinntekter ut fra argumentet om at skogen i fravær av skogbruk vil tape seg som beitearealer for elg.
Dette har vanligvis vært løst basert på skjønn, men som vi viser her kan vi nå også bedre kvantifisere langtidskonsekvensene. I en viss grad er det også mulig å frambringe estimater fra spesifikke skogtyper basert på materialet fra Landsskogtakseringen, men som følge av det lave antallet flater i naturskog blir usikkerheten i estimatene fort veldig stor når materialet splittes. Dette høydesegmentet var marginalt større i normalskogen enn i naturskogen.

Figur 3 Gjennomsnittlig antall beitetrær registrert pr. ha i normalskog (venstre) og naturskog (høyre), fordelt på produktivitet- og aldersklasse (kun i produktiv normalskog). Produktiv skog (bonitet 6-17) har produksjonsevne > 1 m3 pr. ha og år, mens uproduktiv skog har produksjonsevne < 1 m3 pr. ha og år. Ungskog er hogstklasse 1-2, mens eldre skog er hogstklasse 3-5. Blå=bjørk, grønn= rogn, osp og selje (ROS), gul=furu.

Forskjellene mellom naturskog og normalskog skyldes i hovedsak det høyere beitetilbudet i ung normalskog (hogstklasse 1 og 2) (Fig. 3). Arealet med skog yngre enn 40 år utgjør hele 21 % av normalskogen, mens tilsvarende unge aldersklasser så vidt er representert i naturskogen (1 %). Mye av forklaringen på det høyere beitetilbudet i normalskogen er derfor at hogsten reduserer omløpstida i normalskogen og at en mindre andel av skogarealet domineres av eldre skog med lavt beitetilbud. Motsatt ser vi at beitetilbudet i uproduktiv normalskog og naturskog er relativt likt. Dette var som forventet ettersom uproduktiv skog i liten grad benyttes til skogbruksformål.

I tillegg til lauv og kvist beiter elgen også mye blåbærlyng i snøfrie perioder, særlig på vår og høst. Blåbærlyng er en såkalt halvskyggeplante som trives best i moderat åpen skog, og følgelig forventet vi å finne en større dekningsgrad av blåbærlyng i den antatt mer lysåpne naturskogen enn i normalskogen.

Figur 4 Gjennomsnittlig dekningsgrad av blåbærlyng på flater i produktiv og uproduktiv normalskog og naturskog.

Resultatene gav en viss støtte til denne antagelsen, men forskjellen var ikke spesielt stor. I normalskogen var dekningsgraden av blå- bærlyng 7 %, mens den var 8 % i naturskog. Til forskjell fra beitetrærne var det i den uproduktive delen av skogen vi fant de største forskjellene i dekningsgrad mellom normalskog og naturskog (Fig. 4).

Elgen foretrekker ungskogflatene

Når vi sammenlignet beitetrykket i naturskog og normalskog fant vi forskjeller, men hovedsakelig på grunn av lavere beitetrykk på furu i naturskog (4,4 %) enn i normalskog (9,4 %). For ROS (naturskog: 25,5 %, normalskog: 26,1 %) og bjørk (naturskog: 8,6 %, normalskog: 9,0 %) var det ingen forskjeller mellom normalskog og naturskog når vi samtidig kontrollerte for forskjeller i bonitet og bestandstreslag. Igjen var det hovedsakelig yngre normalskog som skilte seg ut (Fig. 5). Her var beitetrykket mellom 50 og 100 % høyere enn i andre typer normalskog, og i naturskog. Høyere beitetrykk i yngre enn i eldre normalskog er også rapportert fra andre studier og antyder at elgen foretrekker å beite der tettheten av beiteplanter er høy og mye biomasse kan inntas per tidsenhet. Til sammenligning var det ingen vesentlig forskjell i beitetrykk mellom normalskog og naturskog når vi fjernet ungskogen fra analysene. Fra elgens perspektiv kan det derfor se ut til at naturskog har tilsvarende beiteverdi som eldre og uproduktiv normalskog.

Figur 5 Gjennomsnittlig beitetrykk (% skudd beitet siste år) på flater i produktiv og uproduktiv normalskog og naturskog, fordelt på artsgruppe. Blå=rogn, osp og selje (ROS), grønn=bjørk, gul=furu.

Hvor godt avspeiler dagens naturskog upåvirket skog?

Alt i alt viser dette at normalskog kan tilby elgen langt mere fôr enn dagens naturskog, og at mye av årsaken er det relativt større arealet yngre bestand i normalskogen enn i naturskogen. Dette kommer neppe som noen stor overraskelse for dem som befatter seg med elgens beiteressurser, men faktum er at det eksisterer forsvinnende få studier fra Skandinavia som har prøvd å kvantifisere denne forskjellen. Naturskog har rett og slett blitt en sjeldenhet og følgelig eksisterer det få referanser på tilstanden i skogen før hogst og annen menneskelig aktivitet gjorde seg gjeldende.

Et spørsmål en kan stille seg er imidlertid hvor representativ dagens begrensede arealer med naturskog er med hensyn til upåvirket skog. Er det slik at naturskog, slik den defineres av Landsskogtakse rioden 2010-2014 (10. takst). Landsskogtakseringen følger utviklingen på et stort antall prøveflater fordelt over det norske skogarealet, og i 10. takst har en også karakterisert skogen med hensyn til om dette er naturskog, normalskog eller plantasjeskog. Naturskog karakteriseres som skog uten synlige inngrep av betydning, og som dessuten tilfredsstiller minst to av følgende tre kriterier:

  1. Betydelig forekomst av dødt virke i ulike nedbrytningsstadier.
    2. Høy bestandsalder eller forekomst av trær med høy alder.
    3. Fleraldret, flersjiktet og ujevn skog.

For å kvalifisere som naturskog skal slike skogbestand også være over en viss størrelse (> 5 daa) og prøveflatene der skogen måles skal være minimum 25 meter fra tekniske inngrep, som veger, grøfter, bygninger etc. Dette er for å unngå at inngrepene påvirker tilstanden på prøveflatene. Det er også viktig å merke seg at bestander med naturskogkarakter kan ha brutt sammen av naturlige årsaker (brann, stormfelling) og av den grunn vil mangle eldre levende trær. De vil likevel kunne karakteriseres som naturskog så lenge de to andre kriteriene er innfridd.

Normalskog er den arealmessig desidert største kategorien og er skog som i større eller mindre grad er preget av hogst eller annen menneskelig aktivitet. Plantasjeskog er definert som treslagsrene og ensaldrete skogbestand, uten død ved eller overstandere fra forrige generasjon, og med trær på rekke og rad. Dette er skog som i enda sterkere grad enn normalskog er påvirket av skjøtsel. Slik skog er såpass sjelden at flater med denne skogkarakteren er utelatt fra analysene.

Lite naturskog, men ikke fraværende

Figur 1 Estimert antall beitetrær av bjørk, furu og ROS pr. ha dersom all skogen i studieområdet (H40 ≤ 17) var normalskog eller naturskog. ROS er rogn, osp og selje. Bonitet, bestandstreslag og fylke er kontrollert for i modellen.
Figur 2 Andel beitetrær i ulike høyde-segment i normalskog og naturskog. Blå: 0,3-1,3 m, grønn: 0-25 mm dbh, gul: 25-49 mm dbh. Dbh = diameter ved brysthøyde (= 1,3 m). Segmentet 0-25 mm dbh er altså trær som er 1.3 m og høyere.

I 10. takst registrerte Landsskogtakseringen tilstanden på 12 626 permanente flater i skog der skogkarakter var angitt. Av disse befant hele 98,3 % seg i normalskog, eller i plantasjeskog (0,4 %), mens kun 1,3 % av flatene befant seg i naturskog. Det er med andre ord svært få skogområ- der som i dag kan karakteriseres som fri for menneskelig påvirkning.
Naturskogen fordeler seg ikke geografisk tilfeldig. Det største arealet ligger i Telemark, Oppland, Nord-Trøndelag og Nordland, mens kun små arealer er registrert i de mer befolkningstette fylkene på Østlandet. Naturskogen befinner seg også i gjennomsnitt høyere over havet og i brattere terreng enn normalskogen, og prosentvis færre naturskogflater befinner seg i høyproduktiv skog og på furudominert mark enn om de fordelte seg tilfeldig. En kan derfor si at dagens naturskog først og fremst finnes i relativt vanskelig tilgjengelige områder eller på arealer som av produktivitetshensyn har vist seg mindre attraktive å avvirke
For å ta hensyn til dette benytter vi kun data fra et utvalg av prøveflater i analysene (n = 4904). For begge skogtypene (normalskog og naturskog) inkluderte vi kun prøveflater som befinner seg i kommuner med en eller flere prøveflater i naturskog (n = 93 kommuner), og i tillegg fjernet vi prøveflater fra de mest produktive skogbestandene. Dette var fordi ingen prøveflater med naturskog var registrert på de høyeste bonitetene (H40 = 20-26), og kun flater med bonitet H40 ≤ 17 er derfor med i analysene. Mindre skjevheter i materialet kontrollerte vi for statistisk ved å inkludere bonitet, bestandstreslag og fylke i modellene (Fig. 1).

Naturskogen er neppe elgens foretrukne beiteareal i dag

Som vist i fig. 1 er det vesentlig flere beitbare trær i normalskogen enn i naturskogen. Samlet sett finner elgen 46 % flere trær innenfor beitehøyde i normalskogen, med noe variasjon mellom artsgrupper. Furu var knapt tilstede i beitbar høyde i naturskogen, mens antallet bjørk og ROS var henholdsvis 45 % og 40 % høyere i normalskogen enn i naturskogen.

Det var ingen store forskjeller i høydefordelingen av trærne mellom normalskog og naturskog (Fig. 2). Antallet beitbare skudd øker gjerne med høyden på trærne, men kun til et visst nivå. Når trærne blir for høye vil det meste av kvistbiomassen befinne seg over beiterekkevidde for elgen. I landsskogmaterialet er beitetrærne inndelt i tre høydesegmenter, hvorav det midterste (0-25 mm diameter i brysthøyde, dbh) er antatt å produsere det høyeste antallet tilgjengelige skudd (mens de næringsmessig beste skuddene er lettere tilgjengelig i segmentet 0,3-1,3 m).